– Musikk er noe som bare er

TEKST: SVEIN SNEFJELLÅ

TROMSØ: Benjamin Mørk (26) fra Vangsvik på Senja sitter ettertenksom på arbeidsrommet sitt i Tvibit i Tromsø. Han deler 18 kvadratmeter med Aggie Petterson, vokalist i Frost. Det heldige er at hun har en vanlig jobb på dagtid. Det er da Benjamin liker å stelle med sitt. Så bytter de ut på ettermiddagen en gang.
– Det fungerer helt utmerket, og her er et godt sted å være, sier Benjamin.

MEST SPENNENDE
Benjamin Mørk er betegnet som et lydgeni. En av landets mest spennende og nyskapende musikere og en komponist som spiller på flere strenger.
– Jeg blir litt satt ut av sånt, sier han selv.
– Det er jo selvsagt veldig trivelig og hyggelig at folk liker det jeg holder på med. Jeg tenker gjerne at liker du det selv, er det en mulighet for at også andre gjør det.
Det har skjedd veldig mye fra i fjor vår til nå, medgir han.
– Men du trenger også de som synes det du gjør er dårlig.
Jeg har hatt min dose av det også. For eksempel i Tyskland da jeg ikke gjorde det noe særlig, og tapte flere jobber på det. Overgangen fra det lille til det store formatet var også en drøy etappe.
Jeg havnet mentalt i kjelleren etter fiaskoen i Tyskland. Det kan det også komme noe godt ut av, sier han.

AV GÅRDE
Mørk er fra Vangsvik på Senja. At han havnet i Tromsø er på mange møter tysklæreren hjemme sin skyld. Eller fortjeneste.
– Jeg var ikke en særlig motivert elev. Tysklæreren ville rett og slett ikke ha meg i klassen lenger. Han sendte meg til musikklinja på Kongsbakken videregående skole i Tromsø. Der møtte jeg Eivind Valnes som lærer, en av de fineste pianistene jeg vet om. Han åpnet øynene mine for en ny musikkverden, jazzen og særlig pianojazzen. Vi spilte sammen på skolen. Jeg ble oppfordret til å begynne å skrive selv.
Etter Kongsbakken ble det Musikkonservatoriet i Tromsø og en barchelor som utøvende musiker, i 2014.
Det er tre plater siden.
Tiden på konservatoriet var flott. Du visste hvor du skulle og hva du skulle holde på med. Enkle dager, sånn sett.

KLOAKK
Når jeg var ferdig på konservatoriet, var det ikke noe arbeid å søke. Lite spilletid og lite penger. Ikke noe sted å være. Jeg fikk lånt et kloakkbefengt lokale i en periode. Det var ikke noe blivende sted, og jeg måtte ut uansett.
Jeg drev en vinter å øvde inn musikk som jeg planla å spille for passasjerer på turistskipet Poalstjernen. Det var så kaldt at jeg øvde med votter på hendene. Og så ble det ikke node av. Det var bare vas det jeg holdt på med.
Jeg startet jakten på noe å gripe fatt i, på ordentlig.
I fjor vår fikk jeg rom på Rockefabrikken som var øvingslokale for en rekke band. Det var et fantastisk miljø og jeg møtte folk som Poppa Lars og elektronika-legenden Per Martinsen. Jeg kom i gang for alvor med fast grunn under føttene.
Fra i år har jeg hatt ankerfeste på Tvibit, med Lars og Per som kontornaboer.

TI BAND
I tiden på konservatoriet spiller du gjerne og mye. Jeg spilte selv i et titalls band, pop og rock. Det måtte jeg rydde opp i. Jeg har sluttet å spille en masse for andre. Nå er jeg mest alene og holder på med en masse ting, sier Mørk.
Kontorveggene er dekket av kaffefilter.
– Brukbare notatblokker, spør du meg. Rundt omkring henger avtaler, gamle spillelister, nye ideer og diverse. Men det er ikke slik at jeg først bruker filteret i trakteren og så på veggen, eller omvendt, ler han.
Det er sagt at Benjamin Mørk dyrker sitt eget uttrykk og bygger nye konsepter med elementer fra flere sjangere som han forener på en helt særegen måte.

DEN LILLE STUBBEN
– Vel, jeg har jobbet både akustisk og elektronisk. To verdener, kan du si. Men jeg er interessert i melodier. Gjerne den lille stubben som jeg ønsker å få til å leve, til å vare og være interessant.
Det er ikke sånn at jeg lar meg inspirere av en sommerfugl eller en vanndråpe. Men det er ofte slik at om vinteren er låtene mine triste, om sommeren gladere. Noen har sagt til meg: Du som er så blid, hvorfor lager du så trist musikk?
Vel, det er jo mye vinter her nord, ler Benjamin Mørk.